By: Baba Buntu
Siden midten av 90-tallet har jeg blitt stadig mer oppmerksom på et tema som ofte forbigås og misforstås: Svart maskulinitet. Temaet har dukket opp, selv når jeg ikke har oppsøkt det, i forbindelse med arbeid blant ungdom i Norge (hvor jeg bodde frem til 2000) og Sør-Afrika (hvor jeg har bodd siden 2000). I denne artikkelen deler jeg noen erfaringer og synspunkter på svart maskulinitet, basert på erfaringer fra Norge og Sør-Afrika.
I et patriarkalsk verdensbilde ses mannsrollen ofte som noe selvfølgelig. Og siden mediabildet av svarte menn som regel presenteres i form av hypermaskuline roller (f.eks. sportsstjerner og rappere) fremstår kanskje svart maskulinitet også som et ikke-tema. Men, det viser seg at mange spørsmål rundt svart mannsidentitet står ubesvart og er kilde til mange indre konflikter. Det største problemet forblir allikevel at så få synes å ta tak i dette emnet.
For 10 år siden intervjuet jeg en gruppe med svarte menn i ulike aldre i Norge. Selv om fokuset mitt da ikke var så mye på spørsmål rundt maskulinitet og mannsrolle kom det frem mye som informantene selv knyttet sterkt til sin opplevelse av å være en svart mann. Her er noen korte utdrag:
På ungdomsskolen holdt jeg på å drepe en medelev som hadde kalt meg nigger og slavearbeider hele dagen. Jeg dunka huet hans i asfalten gang på gang…. Jeg ble egentlig ganske redd for sinnet mitt.
”Malik” (25)
Jeg tror kanskje jeg er fake afrikaner. Ikke hvit mann, ikke afrikaner, ikke kineser, jeg er en for meg sjøl. Jeg er ikke afrikaner inni meg. For jeg er tom.
”Paul” (20)
Av og til føler jeg at noen hvite mennesker, ikke alle, tror at de kan slippe unna med alt, uansett hva de gjør mot en svart mann. Og det pleide å gjøre meg rasende.
”Abdoulie” (55)
Det at jeg ikke har hatt en far har hatt veldig mye innvirkning på meg, for jeg har ikke hatt noen mann som kan svare på spørsmål og sånn… Å kunne snakke om historie, bakgrunn osv.
”Kristoffer” (19)
Sinne, avmakt, stereotype forventninger, diskriminering, familieforhold og historie- og kulturkunnskap kommer ofte opp når jeg snakker med svarte menn om deres erfaringer. Mye har kanskje endret seg på 10 år, men det er interessant at debatt og forskning rundt flerkultur lister seg på tå rundt noen spørsmål som synes vesentlig i både forebyggende og løsningsorientert arbeid. Det kan være meningsfullt å utvide horisonten og se litt på hvordan slike spørsmål har blitt håndtert i andre land.
SVARTE MENNS UTFORDRINGER
Organisering på bakgrunn av kjønn har for mange vært forbundet med kvinnekamp. Men, mennene er også på banen. Mannsforskning og aksjonsgrupper for menn har dukket opp i mange land. I Sør-Afrika har mannsorganisasjoner. Iløpet av det siste tiåret har organisasjoner som South African Men’s Forum, South African Men’s Action Group og Positive Men’s Movement blomstret og ment mangt og mye om menns utfordringer. De fokuserer på alt fra reproduktiv helse til kulturelle tradisjoner, konfliktløsning, ekteskapsproblematikk og farsrollen. Og flere av organisasjonene fokuserer spesielt på svarte menns identitet.
Da South African Men’s Forum ble dannet i 1997 pekte en av grunnleggerne, professor Bongani Khumalo, på menns rolle i kriminalitet, vold og moralsk forfall, og oppfordret alle menn til å bli ”aktører for endring”. Og utfordringene svarte menn står ovenfor i Sør-Afrika sammenfaller i stor grad med problemstillinger som opptar svarte menn i vestlige land; Sammenhenger mellom arbeidsledighet, sosial og politisk eksklusjon, kriminalitet, vold, familie- og forsørgeransvar. Det stereotype bildet av svarte menn som arbeidsuvillige, kriminelle og uansvarlige har blitt prentet så godt inn at mange tar det for en sannhet. Er den svarte mannen blitt udugelig?
Flere stemmer tar til motmæle. Den afrikansk-amerikanske filmskaperen Janks Morton viste for noen år siden sin film ”What Black Men Think” under Afrikan History Week på Litteraturhuset i Oslo. I filmen tar han et oppgjør med det han mener har blitt skapte sannheter om svarte menn. Det er ikke, statistisk sett, riktig at svarte menn er gjenomgående overrepresentert i fengsler, kriminalitet og vold. Han mener at et vesentlig faremoment ligger i at de negative sannhetene har blitt repetert så mange ganger at unge svarte menn selv begynner å tro at dette er de eneste rollene de kan fylle. Stereotypene blir en slags drivkraft for selvoppfyllende profetier.
Mange vil huske Million Man March fra 1995, da Louis Farrakhan fra Nation of Islam inngikk et bredt samarbeid med afrikansk-amerikanske organisasjoner for å samle en million svarte menn til en ”day of atonement”. Dette ga på mange måter et startskudd for en mer bevisst svart mannebevegelse internasjonalt. Men har denne bevisstheten ført til endring?
SVARTE MENNS DOMINANSE
Nikol Alexander-Floyd, kjønnsforsker fra USA beskriver den generelle debatten om diskriminering og rasisme som en mannsdominert og unyansert diskurs. Det snakkes lite om forholdet mellom kjønn, klasse, rase og etnisitet, man fortsetter å diskutere som om rase er en ren kategori og at konflikt mellom raser kun utkjempes av mannlige medlemmer. Hun mener også at menn bidrar til at åpenhet om kvinnediskriminering og overgrep holdes nede og forties i en slags gruppe-solidaritet, hvor den svarte mannen ikke må støtes eller angripes.
Men den nye mannsbevisstheten er ikke nødvendigvis uenig i denne kritikken. Tvert imot er det nettopp mange svarte menn som har tatt innover seg disse forholdene og ønsker å endre dem. Desmond Lesejane, sør-afrikansk prest og aktivist, mener at man må se på årsakene til at menn idag nærmest er redusert til en rolle som kun potensielle overgripere. Han ser tapet av afrikanske kulturverdier – hvor det var strenge krav til menns ære og ansvar – som bakgrunn for at mange menn idag utøver destruktive roller. I tillegg ser han utviklingen som en del av en historisk prosess: En negativ syklus, som ettervirkning av århundrer med slavehandel, kolonisering og kulturell berøvelse.
HEGEMONISK MASKULINITET
Fremstillingen av afrikanske menn som dyreaktige, barnlige, hyper-seksuelle og primitive inngår i en lang eurosentrisk tradisjon. Og selv idag forbindes svart maskulinitet først og fremst med fysiske og kroppslige prestasjoner på idrettsbanen, dansegulvet, konsertscenen, bokseringen og fotballarenaen. Disse arenaene har ikke bare en aksept for svarthet, men bidrar til å dyrke myter knyttet til svarthet, opprettholde dem og forsterke dem. Den svarte mannen er fortsatt det ultimate eksempel på rovdyret, hingsten, skurken og smooth-talk’ern.
Den australske maskulinitetforskeren Raewyn Connell har introdusert begrepet hegemonisk maskulinitet. Det hegemoniske viser til det som oppfattes som naturlig og som dermed blir allment akseptert i et samfunn hvor den hvite/hegemoniske maskuline kroppen opprettholder en illusjon om at den er autentisk; den fremstår som verken iscenesatt eller konstruert. Slik blir den også vanskelig å se og kritisere. Mot denne ”normalen” blir svart maskulinitet en svært synlig annerledeshet som hvit maskulinitet kan speiles mot og ta avstand fra, men alltid må kontrollere. Svart maskulinitet vekker både nysgjerrighet og avsky.
Et sentralt poeng her er at en hegemonisk maskulinitet, bygget på kapitalistiske verdier og et imperialistisk verdensbilde, rammer både svarte kvinner og menn. Fokus på afrikanske menns utfordringer står her ikke i opposisjon til å belyse afrikanske kvinners problemer. Svarte kvinner har i århundrer vært utsatt for de verste former for diskriminering, rasisme og vold. Utviklingen av en diskurs rundt svart maskulinitet må foregå i en aktiv, solidarisk og løsningsorientert relasjon til disse problemene.
DEN AFRIKANSKE MANNEN I NORGE
I 2007 begynte jeg å konseptualisere en tematisk plattform for afrikanske menn i Sør-Afrika. Arbeidet resulterte i oppstarten av forumet SHABAKA – MEN OF AFRIKA, som har engasjert mer enn 2000 menn i dialog rundt afrikansk maskulinitet. Interessant nok, i forarbeidet til denne oppstarten dro jeg stor nytte av erfaringer fra arbeidet mitt i Norge. Konflikter tilknyttet arbeidsløshet, identitetskrise, sterotypisering, manglende rollemodeller og behovet for å overkompensere (som en respons til å bli oppfattet som at man ikke er ”mann nok”) kjente jeg godt igjen fra Afrikan Youth In Norway, som jeg startet i 1995. Også gjennom konsulentarbeid i samarbeid med ulike institusjoner, blant annet Utesksjonen-prosjektet ”Torsdagsklubben”, hadde jeg etterhvert opparbeidet lang erfaring med å utvikle faglige verktøy for økt kunnskap og metodisk løsningsarbeid.
Det er selvsagt store forskjeller på hvordan kjønn og rase utspiller seg i Sør-Afrika og i vestlige land. Sør-Afrika har, i motsetning til for eksempel Norge, et flertall av afrikanske politikere, opinionsledere og lærere. Landet har også en svart middel-klasse som, sett i vestlig målestokk har ”greid det” og tilegnet seg en livsstil som indikerer suksess. I det minste kan man si at bredden av afrikanske, mannlige rollemodeller er mangfoldig. Men, samtidig: Sør-Afrika flyter over av negative mannsbilder; Arbeidsløse menn, maktesløse menn, overgriper-menn, fattige menn, kriminelle menn. Menn som føler seg kuet og desperate under et økonomisk system de ikke får innsyn i, et politisk klima de opplever de ikke har noen innflytelse på og en vedvarende maktesløshet som gjør seg utslag psykologisk, sosialt og kulturelt. En beskrivelse som trolig mange afrikanske menn i Norge ville kunne kjenne seg igjen i.
Afrikanske menn i Norge har i lang tid toppet arbeidsløshetsstatistikken, vært ofre for profilering, i liten grad vært representert i høyere utdanning og blitt møtt med mange former for diskriminering. Det forventes av afrikanske menn at de skal være gode forsørgere, stabile familiefedre og beslutningsdyktige ledere. Summen av mange negative erfaringer i møte med det norske samfunnet og trange økonomiske rammevilkår gjør at mange afrikanske menn opplever at de ikke mestrer sin hverdag. Og dette gjør utslag både innad i familien, i det afrikanske miljøet og i storsamfunnet. Stereotypien som brer seg blir da at afrikanske menn er late, udugelige og en byrde for samfunnet.
Når svart maskulinitet blir ensidig og ufullstendig, er det svært viktig med klare rollemodeller som kan presentere positive alternativer. Det finnes et stort antall afrikanske menn i Norge som arbeider hardt, er gode fedre, stabile partnere og har suksessesfulle karrierer. De bare synes så veldig dårlig. Media synes ikke å være interessert i å fange opp dette. Og det politiske Norge har hatt en lei tendens til å rekruttere svarte alibier mer enn afrikanere som er respektert i egne miljøer.
Som nevnt, en vesentlig problemstilling rundt svart maskulinitet er taushet. Afrikanske menn har i liten grad utviklet et språk som gir vekt til viktige problemstillinger rundt mannsrollen. Afrikanske miljøer synes å forbigå behovet for å utvikle en diskurs rundt dette. Få afrikanske fagpersoner velger å vie dette feltet oppmerksomhet. Og norske fagkretser synes også å vegre seg for å gå inn i dette.
Da Ali Farah ga sin meget kritiserte respons til ambulansesjåfør Erik Schjenken (Ny Tid 9. oktober 2008) ga han også en stemme til den maktesløse svarte mannen. Pepperet han fikk i ettertid har kanskje gjort at afrikanske menn i Norge velger å være tause?
EN NY, SVART MASKULINITET?
Det er bekymringsverdig at svart maskulinitet forblir et ikke-tema. Norges fremtid vil ikke være tjent med dette. Særlig så lenge svart maskulinitet ser ut til å hvile på et grumsete fundament av forestillinger, undertrykking og marginalisering. En maskulinitet som mange afrikanske menn føler de må leve opp til selv om de nødvendigvis ikke er enige i verdiene den bygger på. Det har blitt fokusert mye på svarte menns negative atferd, men ikke så mye blir sagt om årsakene. Det fokuseres lite på hva som skjer psykologisk i menns personlighet når de utsettes for vedvarende fattigdom, umyndiggjøring, kulturtap og paternalisme. Siden så mange afrikanske menn ikke kjenner seg igjen i de negative beskrivelsene blir et viktig spørsmål hva de selv skal gjøre med problemet. Og her såtr utfordringen, først og fremst til afrikanske organisasjoner og fagfolk, svært åpen. I Sør-Afrika organiserer menn seg for å slå hull på mytene og stake ut veier for en ny, svart maskulinitet. Hva skal afrikanske menn i Norge gjøre?
________________
Om forfatteren:
Baba Amani Olubanjo Buntu er konsulent, rådgiver, skribent, forsker og kulturarbeider med mer enn 25 års erfaring innen ungdoms-, organisasjons- og lokalsamfunnsarbeid, i Norge og internasjonalt. Han har bakgrunn fra Anguilla i Karibien, er oppvokst og utdannet i Norge og bor nå i Sør-Afrika. Buntu har Master i Philosophy of Education fra University of South Africa og er PhD kandidat i samme fagdisiplin. Baba Buntu har spisskompetanse på kultur-forankret metodeutvikling, arbeid med identitet, empowerment og ledertrening. Han startet i sin tid Afrikan Youth In Norway og var med-grunnlegger til festivalen Afrikan History Week. Buntu har forelest og vært taler på konferanser i Europa, Karibien, Afrika, Sør-Amerika og Asia. Han driver konsulentfirmaet Ebukhosini Solutions i Johannesburg, og har startet en rekke forebyggings- og endrings-prosjekter, bl.a. SHABAKA – Men of Afrika, et forum for afrikanske menn.
