Les dette sterke brevet fra en mor som har en datter som er Halvt Hvit halvt Afro-Amerikansk. Hvordan tenker du deg at dette brevet ville sett ut om hun hadde hatt en sønn?
Diskuter dette i grupper og drøft i plenum. Du kan eventuelt gi dette i oppgave å skrive om brevet, stilet for å omhandle en gutt. Dette gir deltakerne en mulighet til å drøfte ting som opptar dem, uten å nødvendivis utlevere seg selv.
Brevet under er ekte og ble skrevet av en mor i 2009.
Til den det måtte angå.
Jeg er blitt bedt om å fortelle noen ord om datteren min som er halvt norsk, halvt afro amerikansk. Jeg er mor til en flott jente som snart fyller 16 år. Faren hennes er farget og bor i USA. Til datteren min var 15 år, bodde hun hos meg hjemme i Norge. Jeg var alene gravid og enslig mor til datteren min var 5 år. Da fikk jeg en norsk kjæreste som jeg giftet meg med 4 år senere. Kjæresten min har alltid vært pappa’n hennes.
Datteren min er vakker! I tillegg er hun intelligent, morsom, veldig (!) kreativ og har mange talenter. I Norge spilte hun fotball, danset (vant flere konkurranser) og gikk på teaterskole for barn i Oslo. Hun har alltid vært glad i bøker, og skriver selv som en gud!
Jeg kommer fra en ressurssterk familie. Ettersom jeg var alenemor og hun (lenge) eneste barn i familien, fikk hun masse omsorg og kvalitetstid med hele familien min. Hun har alltid hatt et fang å sitte på, og alle har delt sine interesser og kjærlighet med henne. Hun fikk en rik, allsidig barndom!
Vinteren før hun skulle begynne på skolen, flyttet hun, stefar og jeg på landet til et nydelig sted med skog og vann rett in i stua. Hun likte seg veldig godt. Livet begynte imidlertid å snus da hun entret skolealder. Den vakre jenta vår ble mobbet for håret sitt (nydelige krøller) og hudfargen. Vi hadde hele tiden god kontakt med skolen, men lærerne kunne ikke ”se” noe. Mobbingen bare tiltok, og mobberne var durkdrevne nok til å finne utveier å såre på uten å bli tatt. (Klart noen ble tatt, men mye av mobbingen var ekkel hvisking, utestegning fra lek eller vonde kommentarer når lærerne ikke var til stede). Likeledes ventet det selskap på vei fra skolen… Det verste var likevel ikke noe av dette, men det psykiske utestegningen, blikkene, minene… I syv år var jenta vår ”Negerfitta”. Vi hadde runder på runder med skolen som ønsket å hjelpe, uten å få det til. Jeg tror i det hele tatt at de ikke syntes mobbingen var alvorlig nok, eller synlig nok. Når vi snakket med noen av foreldrene, fikk vi høre at ”sånn snakker unger i dag!” og tilsvarende.
Datteren min forandret seg fra et sprudlende, lattermild barn, til en stille, sår jente. Hun kunne stå i times vis med hårbørste å gre håret med vann for at det skulle bli glatt og ”norsk”. (Resultatet var at det ble slitt og så ut som stålull og sto rett ut), og hun begynte å bruke lue til alle årets tider (før dette var mote). Samme hva vi gjorde for å få slutt på mobbingen, ble det på mange måter bare verre hver gang vi tok affære. Til sist sluttet hun å fortelle om mobbingen. Hun tok helt avstand fra andre fargede eller raser (!) og skammet seg for ikke å ”holde mål” blant de andre barna. Etter hvert var ikke jenta vår synlig sår, men SINT! De triste vonde følelsene hennes bare vokste, men kom ut i form av raseri og stolthet. Fra hun var 8 år, oppsøkte vi BUB, PPT og familievernkontoret med stadig samme henstilling: ”Hva kan vi gjøre for å hjelpe datteren vår? Hva kan vi gjøre for å gi henne bedre selvtillit?” Siste året på barneskolen ordnet hun selv opp! Da banket hun opp alle mobberne! Vi ble forskrekket, fordi vi er i mot enhver form for vold. Ironisk nok hjalp dette, og mobberne lot henne i fred. Men datteren min hadde et hardt skall av raseri rundt seg for å verne om de vonde følelsene hun bar inni seg.
Mobbingen tok slutt, men likevel var hun fortsatt ikke ”god nok”. Hun fikk stadig kommentarer som at ”jeg syns du er grei, jeg, men jeg vil ha en norsk jente” osv. Eller ”Hun kan ikke noe for at hun er sånn”. (Hun er – og har hele tiden vært – virkelig vakker!) Hun fikk seg venner, og dro på kino eller aktiviteter sammen med disse. Men den store skrekken var at andre hun møtte (for eksempel på bussen) skulle komme med rasistiske kommentarer så vennene hennes hørte det.
15 år gammel dro hun til USA for å bli kjent med faren sin. Han bor i sydstatene og kulturforskjellene har vært enorme! Hun betaler dyrt for å bo der, men trives likevel så godt i USA med så mange andre fargede eller andre raser rundt seg. For første gang siden hun nådde skolealder, slipper hun å skamme seg over at hun er den hun er… Ikke bare det, men med ett ble hun VELDIG FARGET SELV!. Fra å ta avstand fra andre raser her hjemme, ble hun i USA svært stolt av å være halvt farget.
Likevel er ikke denne stoltheten sterk nok til å vare når hun er i Norge uten andre fargede rundt seg… Hun har begynt å snakke om å flytte til Cuba når hun blir gammel nok, fordi hun har hørt at folk der ser ut som henne… Hun leter stadig etter et sted hvor hun passer 100% inn.
Og da kan hun reise jorden rundt resten av sitt liv. Til tross for at vi i åresvis har prøvd med psykologer for å gi henne selv aksept for den hun er, har vi ennå ikke klart det. Kanskje om noen år, når hun blir litt eldre og selv motivert for å få hjelp, kan hun ta fatt på arbeidet med å godta den hun er.
Til tross for at hun trives i USA, begynner samme spørsmål å komme til henne der som her: ”Hun er ikke helt amerikansk – i Norge har hun i alle år blitt fortalt at hun ikke er norsk nok – hva er hun?” I min familie er har vi mange nasjonaliteter! Gresk, polsk, italiensk, spansk, amerikansk… En skulle tro at et barn som har vokst opp med så mange nasjoner i en familie, så mye kjærlighet og kvalitetstid skulle bli et trygt barn mht identitet. Men det har vi ikke fått til. I alle år har vi fortalt henne om og om igjen at hun er NORSK SOM EN ”POTTIT”, men dette bare fnyser hun av. Hun er blitt fortalt daglig i mange år ute at hun ikke er norsk, og dette har festet seg i henne.
Denne sommeren kommer datteren min hjem til Norge. Om det blir ferie eller permanent, vet vi ennå ikke. Det er så mange farlige, usunne faktorer ved å bo i sydstatene som bekymrer oss seriøst. PÅ den annen side veier det sterkt at hun er glad og blir kjent med faren sin. Det er en vanskelig avgjørelse å ta, og uansett hva vi velger, gjør vi noe vi ikke er glade for.
Det verste du kan gjøre mot et barn eller en ungdom, er ikke de stygge ordene eller den fysiske mobbingen. Det er kulden.
Om jeg kan være til hjelp, svare på spørsmål etc, stiller jeg med største glede opp. Av hensyn til datteren min, må jeg gjøre dette anonymt, fordi hun synes det ville være enda en krenkelse å stå fram som et ”offer”. Med vennlig hilsen
Mor til verdens flotteste jente!
